Hvordan en øvingsdag faktisk starter
Før noen rører et kamera, går vi gjennom rommet. Instruktør Henrik Solberg tegner opp gulvplanen på tavlen: hvor skinnene ligger, hvor kranen svinger, hvor kablene går og hvor man kan gå uten å havne i bildet til et annet kamera. Jeg er lydinstruktør og står ofte med i studioet disse dagene, så jeg ser det samme hver gang: de som bruker ti minutter på å lese gulvet, bruker mindre tid på å rette feil senere.
Deretter fordeler vi roller. Én betjener kameraet, én sitter i regi med hodetelefoner, én står som gulvmann og passer kabler. Rollene bytter vi på gjennom dagen, slik at alle får kjenne hvordan det er å ta imot en beskjed og å gi den. Det høres enkelt ut, men det er her mye av læringen ligger.
- Les gulvplanen før utstyret flyttes
- Tre roller som byttes: kamera, regi og gulv
- Kabler legges før kameraene rulles ut
Skulderkamera: kroppen er stativet
Skulderkameraet er det første vi øver på, fordi det avslører alle dårlige vaner. Vekten hviler på skulderen, venstre hånd støtter linsen, og knærne er lett bøyde. Vi lar deltakerne gå sakte over gulvet mens de holder et fast motiv i bildet, og det første de oppdager er hvor mye pusten påvirker rammen.
Instruktøren står ved siden av monitoren og peker på små rykk som utøveren selv ikke merker. Vi øver på å ta et steg om gangen, rulle fra hælen og holde albuene inntil kroppen. Etter noen runder blir bildet merkbart roligere. Ingen får beskjed om at det skal bli perfekt; målet er et bilde en regissør kan bruke i en direktesending uten å vike unna.
- Albuene inntil kroppen gir stabilitet
- Gå fra hælen og bøy knærne
- Pust rolig mens du følger motivet
Skinnevogn og kran: bevegelsen må planlegges
På skinnevognen handler det om start og stopp. En bevegelse som begynner brått, ser ut som en feil selv om bildet er pent. Vi øver på å la vognen akselerere mykt, holde jevn fart og bremse like mykt, mens kameraoperatøren justerer rammen underveis. Gulvmannen skyver, og her ser deltakerne raskt at samarbeidet er halve jobben.
Kranen krever mer plass og mer tålmodighet. Armen har treghet, og kontravektene må stemme før noe annet. Vi bruker tid på å sjekke balansen, markere svingradius med tape og avtale tegn mellom kranfører og kamera. Først når alle vet hvor armen skal stoppe, kjører vi en hel bevegelse fra start til slutt, helst flere ganger på rad.
- Myk start og myk stopp på vognen
- Kontravekter kontrolleres før hver økt
- Svingradius markeres med tape på gulvet
Å snakke med regi uten å miste bildet
Kommunikasjon over intercom er et eget håndverk. Regien sier hva som kommer, og kameraoperatøren svarer kort. Vi øver på faste uttrykk, slik at ingen må tenke seg om midt i en sending. «Klar kamera to» og «tar bredere» er eksempler på korte beskjeder som alle forstår på sekundet.
Jeg ser ofte at nybegynnere svarer for mye, eller for lite. Hvis operatøren oppdager et problem, for eksempel at en kabel strammer, sier hun det med én setning og fortsetter å holde bildet. Regien trenger informasjon, ikke en forklaring. Vi lar deltakerne sitte i regi selv en stund, og da forstår de hvorfor korte, rolige svar gjør hele laget tryggere.
- Korte og faste uttrykk over intercom
- Meld problemer med én setning
- Alle prøver seg i regirollen
Feilene vi ser igjen og igjen
Noen feil går igjen fra kull til kull. Mange zoomer når de egentlig burde flytte seg, og bildet får da en nervøs karakter. Andre glemmer å se hva som skjer rundt rammen, og kommer for nær kolleger eller kabler. Enkelte låser kneleddene og får vondt i ryggen etter en halvtime.
Vi tar feilene som de kommer, uten at noen skal skamme seg. Instruktøren spiller av opptaket og stopper der problemet oppstår, og deltakerne ser selv hva som skjedde. Det er mer effektivt enn å få det forklart. Neste runde viser som regel en tydelig forbedring, selv om ingen av oss lover at det går av seg selv.
- Zoom brukes når beina burde flytte seg
- Hold øye med omgivelsene utenfor rammen
- Ikke lås knærne under lange opptak
Hva du sitter igjen med etter dagene i studio
Etter noen økter har deltakerne kjent kamera på kroppen, vogna under hendene og stemmen i øret. De vet hvordan et rolig bilde føles, og hva det krever av forberedelse. Mange sier at de ser TV annerledes etterpå, fordi de legger merke til hvor sjelden kameraet beveger seg uten grunn.
Vi lover ikke ferdige fotografer, bare et solid utgangspunkt. Du kan gå videre til konsert og festival, eller til nyhetsstudio, og du kjenner språket og rutinene. Det er den praktiske tryggheten vi ønsker å gi, og den bygger vi stein for stein, gulv for gulv, øvelse for øvelse i studioet vårt i Tønsberg.
Kamerabetjening i bevegelse læres med kroppen, ikke fra en bok. Det som skiller en rolig sending fra en urolig, er forberedelsen, tegnene mellom folkene og viljen til å gjenta en bevegelse til den sitter. Kommer du til oss i disse høstukene, får du tid til akkurat det, i et studio der feil er lov å gjøre og lett å rette.