Det starter med en tegning, ikke med en kabel
Når vi rigger et studio, begynner vi med et ark papir. Jeg tegner opp gulvet sett ovenfra, med kamerastillinger, programlederplass, lysstativer og veien kablene skal ta. Det høres enkelt ut, men det er her de fleste problemer blir oppdaget. Står kamera to rett i skyggen fra et lysstativ, ser vi det på tegningen og ikke midt i en prøve.
Elevene på kurset får samme oppgave. De må forklare hvorfor hver enhet står der den står, og hva som skjer hvis den flyttes en meter. Det tvinger frem en ordentlig tankegang om bevegelsesrom, siktlinjer og hvor folk skal gå uten å snuble.
Tegningen henger på veggen under hele oppsettet, og vi krysser av etter hvert som ting er på plass. Den som kommer inn midt i arbeidet kan se med én gang hva som gjenstår.
- Mål opp gulvet og marker faste punkter
- Tegn kamerastillinger og kabelveier
- Merk av nødutganger og gangsoner
Kabler: der de fleste sendinger egentlig vinnes eller tapes
Kabler er det minst glamorøse i faget, og det som oftest stopper en prøve. Vi legger hver kabel med tanke på hvor den skal slutte, og vi merker begge ender med teip og tydelig skrift. En umerket kabel blir en gjetning, og gjetninger koster minutter når regissøren venter.
Vi skiller strøm fra signal så godt det lar seg gjøre, fordi nærføring kan gi brum i lyden. Der kablene må krysse en gangvei, bruker vi kabelbro eller solid teip, og vi lager alltid en liten løkke ved kameraet slik at det kan svinges uten å dra i kontakten.
Jeg ber elevene trekke i hver kontakt etter at den er satt i. Det virker pedantisk, men en kontakt som sitter halvveis, finner alltid på å falle ut akkurat når bildet er viktigst.
- Merk begge ender av hver kabel
- Hold strøm og lyd adskilt
- La det være slakk ved bevegelige kameraer
Monitorer og kontrollrom: å se det samme som regien
Kontrollrommet er hjernen i oppsettet. Her sitter regissør, bildemikser og lydtekniker, og alle må se og høre det samme. Vi kobler monitorene i en fast rekkefølge, fra kameraene til bildemikseren og videre til programutgang, og sjekker at hvert kamera dukker opp på riktig rute.
Det som overrasker nybegynnere, er hvor mye tid som går til å kontrollere. Vi sender testbilde, sjekker at fargene ser like ut på alle skjermer og at ingen kilder henger etter. En liten forsinkelse mellom bilde og lyd kan ødelegge en hel sending, så vi måler den før vi tror på den.
Interkomanlegget får like mye oppmerksomhet som skjermene. Hvis kameraoperatørene ikke hører regien tydelig, hjelper det lite at bildet er perfekt.
- Kontroller at hver kilde ligger på riktig monitor
- Test fargene på alle skjermer
- Prøv interkomen med hver enkelt operatør
Lyd inn i bildet: mikrofoner og kontrollpunkter
Som lydinstruktør er jeg mest opptatt av at oppsettet gir ren lyd fra første sekund. Mikrofoner plasseres før lyset er ferdig, ellers havner de i skygge eller i bildet. Jeg går rundt i rommet og lytter etter summing, ekko og trafikk utenfra, for slikt hører man ikke på høyttaleren, men mikrofonen plukker det opp.
Hver mikrofon testes med den personen som faktisk skal bruke den. Stemmer er ulike, og en innstilling som passer en kraftig stemme, kan gjøre en dempet stemme helt borte. Vi setter nivåer med margin, slik at en overraskende latter ikke klipper.
Reservemikrofon ligger alltid klar, ladet og kanalsatt. Det er billigere å ha den liggende enn å lete etter den under sendingen.
- Lytt etter bakgrunnsstøy før lyssettingen
- Test med den som skal snakke
- Hold reservemikrofon klar og på kanal
Siste runde: gjennomkjøring uten publikum
Før vi regner oppsettet som ferdig, kjører vi en tørrprøve fra start til slutt. Programlederen går gjennom manus, kameraene tar sine bilder, grafikken kommer inn og lyden følger med. Alle teller høyt på sine signaler, og feilene dukker opp mens ingen ser på.
Etter prøven går vi rundt og noterer. Noen ganger flytter vi en monitor, strammer en kabel eller bytter plass på to kameraer. Slike justeringer tar ti minutter nå, men kunne tatt en halv time midt i sendingen.
Det jeg vil elevene skal ta med seg, er at ro i en sending ikke er flaks. Den bygges av mange små kontroller som ingen lagde oppstyr rundt.
- Kjør hele manus uten publikum
- Noter feil og rett dem straks
- La alle bekrefte sitt eget signal
Hva elevene faktisk gjør med hendene
På kurset er oppsettet ikke noe vi viser frem, men noe elevene gjør selv. De rigger kameraene, legger kablene og setter opp kontrollrommet, mens vi instruktører står bak og stiller spørsmål. Feil får lov å skje, for det er slik man husker dem.
Vi roterer rollene slik at alle har sittet både ved kameraet og i kontrollrommet. Den som har dratt kabler i en time, forstår bedre hvorfor regien trenger tid. Den som har sittet i regien, forstår hvorfor kabelen må merkes.
Etter noen uker merker vi at elevene rigger raskere og ser problemer før de oppstår. Det er det vi mener med at en sending skal kunne starte uten overraskelser.
Oppsett av studio og utstyr er ikke et forarbeid man haster gjennom, men selve grunnlaget for sendingen. Tegning, merkede kabler, kontrollerte monitorer, ren lyd og en tørrprøve gjør at overraskelsene tas før kamera ruller. Det er et håndverk som lærer deg tålmodighet, og som kommer til nytte uansett om du ender i nyhetsstudio, på konsert eller bak scenen.